Med romantikken, som bryter gjennom som åndsretning omkring 1800, kommer opprøret mot opplysningstiden. Idealet i opplysningstiden var det rasjonelle, kultiverte og siviliserte mennesket. I stedet for å fortsette å underlegge seg naturen må menneskene begynne å rette seg etter den. «Tilbake til naturen,» hadde den franske forfatteren Rousseau sagt allerede omkring 1750. Og med naturen mente han ikke bare den konkrete naturen som omgir oss, men også det naturlige, det opprinnelige. Kunst finner sammen. Malere og musikere blir inspirert av lyrikken Radikal romantikk Den radikale romantikken er inspirert av den franske revolusjonen og engasjerer seg sterkt i de mange frigjøringskampene utover på 1800-tallet, der små land kjemper for sin selvstendighet. Bak dette kravet om frihet ligger en romantisk ide om at selv den minste nasjon har krav på selvstyre, sitt eget språk, sin egen kultur. En typisk representant for dette synet er engelskmannen Lord Byron, dikter og romantisk helteskikkelse, som blant annet engasjerer seg sterkt i den greske frihetskampen. I Norge representerer Henrik Wergeland en romantiker av denne framoverskuende typen. Konservativ romantikk Innenfor den andre hovedretningen vender man blikket bakover, mot tider da man antok at mennesket levde i større overensstemmelse med det ekte og opprinnelige. Middelalderen oppfattes som en slik tidsalder. 1800-tallets store innsamlingsarbeid av folkediktning, folkemusikk og annen folkekultur fra middelalderen har sin bakgrunn i den oppfatningen. I det enkelte menneskets liv er barndommen det tapte paradis som kunstneren stadig vender tilbake til. Men ofte går lengselen også til andre steder enn der man befinner seg, til eksotiske steder og fjerne land. «Der hvor du ikke er, der er lykken,» sier den tyske romantikeren Eichendorff. Johan Sebastian Welhaven er den fremste norske representanten for denne retningen. Lengselen går også ut i den uberørte naturen, bort fra sivilisasjonen og den stadig ekspanderende bykulturen, og ut i dette ville og ødslige som 1700-tallsmennesket helst ville slippe å se. Romantikernes lengsel til naturen har nok også en annen grunn! Etter det forrige århundres utviklingsoptimisme, knyttet til mange tekniske nyvinninger som spinnemaskin og dampmaskin, begynner man nå i det nye århundret å oppdage medaljens bakside etter hvert som industrialisering og kapitalisme fører til rasjonalisering og arbeidsløshet. Det er ikke bare kunstnere og filosofer som reagerer negativt på dette. Flere steder hender det at folk går til fysisk angrep på de nye maskinene; «maskinstormere» blir de kalt. Kort oppsummering Generelt sett benyttet tilhengerne av begge disse romantiske 'retningene' seg av de samme virkemidlene. Meget forenklet kan man si at diktningen i stor grad baserte seg på platonsk/kristen filosofi slik den er beskrevet ovenfor. Siden vi i våre jordeliv kun er avskygninger av en ideverden / et himmelrike vi egentlig kommer fra, er det naturlig at vi finner det mest gudegitte i det som står ideverdenen nærmest, nemlig: nyfødte og små barn nyskapt liv generelt våren og forsommeren naturen - i motsetning til det menneskeskapte bylivet de mest fullkomne eksemplarene av en art de vakreste former for natur alt som representerer høyde - dvs. nærhet til det guddommelige det som kommer ned fra høyden - f.eks. vårregnet, brusende fjellbekker farger som gir assosiasjoner om himmel og høyde, spesielt blått og hvitt (snø), men også rødt, som symboliserer heftighet, lidenskap og kjærlighet Det var altså primært gjennom det nyskapte, enkle og skjønne i naturen romantikeren hentet sin inspirasjon. Ved dyp konsentrasjon om dette vakre kunne filosofen oppleve en sammensmeltning med det ideelle i tilværelsen (Gud) og gjennom denne berusende inspirasjonen erkjenne den egentlige sannheten i tilværelsen. Denne inspirasjonen er det våre romantiske kunstnere søker å formidle gjennom sine kunstverk. Les Platons hulelignelse ovenfor på nytt! Kanskje du nå skjønner bedre hva det er han ønsker å formidle? Med dette utgangspunktet er det mye enklere å skjønne kunsten som ble produsert. Jeg har tatt med noen få eksempler på Wergelands tilbedelse av naturen, og den engelske romantikeren William Wordsworths frykt for å eldes, og dermed gradvis miste evnen til guddommelig inspirasjon. Jo lenger man fjerner seg fra fødselen og den guddommelige ballast man bringer med seg fra ideverdenen, jo vanskeligere vil det bli å oppleve den inspirasjonen som er beskrevet ovenfor. ----------------------------------------------------------------------------------------------- Henrik Wergeland ble født i Kristiansand i 1808. Han vokste opp på Eidsvoll, der han levde i nær kontakt med lokale bønder og småkårsfolk. Dette preget både hans politiske grunnsyn og litterære produksjon livet ut. Henrik Wergeland er en av de største norske idealistene gjennom tidene, og han kan lett plasseres blant Norges absolutt fremste diktere. Underlig nok tok han en teologisk utdannelse og endte opp som Cand. Theol i 1828. Det 'underlige' i dette valget var det faktum at Wergeland så absolutt var en av samtidens mest opprørske unge menn. Dersom han hadde levd i dag, ville vi ganske sikkert funnet ham som medlem i en idealistisk kamporganisasjon. Wergeland hadde sterke meninger, en velutviklet rettferdighetssans, og en naturlig trang til å kaste seg inn i kampen på de svakestes side. På vitnemålet hans etter avsluttende eksamen var det notert at han hadde vært preget av "ungdommens lettsindighet". Han hadde deltatt usedvanlig aktivt i sosiale aktiviteter i Kristiania, og gjennom hele studenttilværelsen hadde han kastet seg ivrig ut i fyll og fester. Dette, kombinert med den opprørske holdningen han utviste i forbindelse med opprettelsen av 17. mai som norsk nasjonaldag, spilte neppe spesielt positivt inn da han søkte om prestekall, - noe han heller ikke fikk... 17. mai Opprettelsen av 17. mai som nasjonaldag høres ut som en triviell sak i dag, men på Wergelands tid skapte dette en høyeksplosiv situasjon. Svenskekongen, Karl Johan, var absolutt ikke interessert i noen norsk nasjonaldag som kunne virke samlende på nordmennene. I 1829 eksploderte denne spenningen i det berømte 'Torvslaget' i Kristiania, der Wergeland spilte en aktiv rolle. Dette kan du lese mere om på denne siden. Forholdet til Welhaven Som student ble Wergeland kjent med Welhaven. Dette utviklet seg raskt til et ganske så spent forhold da de hadde vidt forskjellig syn både på politikk og diktning. Som ung opprører fjernet Wergeland seg fra den klassiske lyrikktradisjonen. Welhaven så på diktningen som en kontinuerlig modningsprosess der ideen, inspirasjonen, var kjernen. Den skulle så modnes, eller utvikle seg over tid, og så kunne man skrive diktet i henhold til de allment aksepterte normene for hvordan dikt burde skrives. Wergeland hadde et adskillig mer romslig syn på de formelle sidene ved diktskriving. Han trodde på diktergeniet! Straks dikteren fikk inspirasjon, måtte denne umiddelbart ned på papiret, - og dermed var diktet ferdig! I motsetning til Welhaven var Wergeland altså ikke så opptatt av regler i litteraturen. Politisk sett var Wergeland en radikal tilhenger av norsk selvstendighet, og han og hans likesinnede fikk tilnavnet 'Patriotene'. Welhaven, derimot, mente at Norge burde styrke båndene til Danmark. Han og hans tilhengere fikk tilnavnet 'Intelligenspartiet'. Temperaturen kunne ofte bli relativt høy når disse gruppene samlet seg til diskusjon, og Wergeland og "Patriotene" havnet ofte i slagsmål med Welhaven og "Intelligenspartiet". Nasjonsbygger og folkeopplyser Wergeland arbeidet for et fritt og selvstendig Norge med en egen særnorsk kultur. Denne nye, norske kulturen skulle bygge på det som var naturlig norsk, og dette mente han at man fant i bondekulturen og norsk natur. På Wergelands tid var det store politiske motsetninger mellom embetsmenn og bønder, og i den striden tok Wergeland bøndenes parti. De representerte det nasjonale både i kultur og språk, og han fant kampsakene deres rettferdige. Wergeland ønsket å ta utgangspunkt i det danske språket og gradvis fornorske dette inntil man hadde et rent, norsk språk. I dag finner vi dette målet realisert i bokmålet. Klare eksempler på at denne prosessen allerede var i gang, og skjøt fart, finner vi i stykker som 'Luren' av Maurits Hansen og i folkeeventyrene som Asbjørnsen og Moe samlet inn rundt midten av århundret. Wergeland så også på seg selv som de svakes beskytter. Han arbeidet hardt med blant annet folkeopplysning for å bedre denne gruppen sine kår, og han gav ut 'For Almuen' og 'For Arbeiderklassen' der han både drev med ren opplysningsvirksomhet og politisk agitasjon. Demokratiske og nasjonale synspunkter var også årsakene til at han ønsket en fornorskning av språket. Dersom skrift- og talespråket nærmet seg hverandre, ville det bli lettere for fattigfolket å tilegne seg kunnskaper, og dermed komme seg opp av fattigdommen. I tillegg mente han at et folk som ønsket å være selvstendig, også måtte ha sitt eget språk. Wergelands kamp for de svakeste gruppene i samfunnet kommer klart fram i striden han kastet seg ut i for å sikre jødene full adgang til riket. I 1839 sendte han et forslag til Stortinget om å oppheve forbudet mot å gi jødene adgang til Norge. Wergelands innlegg i jødesaken fikk stor betydning for den videre behandlingen av saken. I forbindelse med arbeidet for jødene skrev Wergeland blant annet diktet 'Jødinnen' på sykeleiet kort tid før han døde.. Kjærligheten Wergeland lot seg inspirere av det aller meste, men en av de absolutt viktigste inspirasjonskildene hans var nok definitivt kjærligheten. Til tross for mange ulykkelige kjærlighetsopplevelser er mange av Wergelands dikt en klar hyllest til kjærligheten. Med utgangspunkt i egne erfaringer hevet han kjærlighet opp til å bli det 'limet' som knyttet det åndelige og det sanselige, det himmelske og det jordiske sammen. Troen på kjærligheten som ramme rundt sammensmeltningen mellom åndelige og jordiske verdier preger Wergelands generelle livssyn, og han gir klart uttrykk for dette i store deler av ditningen sin. Storverket Skabelsen, Mennesket og Messias bærer klart preg av dette livssynet. Wergelands kjærlighet ble skildret på en direkte, og til tider ganske så ekstatisk måte, noe som skiller seg klart fra den mer tilbakeskuende og vemodige kjærlighetsbeskrivelsen vi finner hos Welhaven. Du finner mer om dette nedenfor. Dette utdraget gir et lite inntrykk av Wergelands lidenskapelige kjærlighetsforhold: "Som ung var Wergeland mye forelsket. Allerede som fjortenåring svermet han for Ida Haffner. Etter hvert ble han mer interessert i en foreldreløs pike, Emilie Selmer. Denne piken ble snart forlovet med en annen og døde kort etter. Som attenåring traff Wergeland embetsmannsdatteren Hulda Malthe. Hans intense kjærlighet til Hulda Malthe er utgangspunktet når han senere skriver glødende om sin elskede 'Stella' (I Digte. Første Ring, som kom ut i 1829). Han ble lidenskapelig forelsket i Malthe, men hun besvarte ikke hans følelser. Da hun for andre gang svarte nei på Wergelands frierer, ville han ikke leve mer. Først prøvde han å ta livet av seg ved å kaste seg utenfor en låvebro. Da dette ikke lykkes, ville han til Hellas for å dø i krigen, men ble holdt igjen av sin far. Wergeland fridde så en tredje gang, men fikk fortsatt nei. I 1839 ble han endelig gift med en annen kvinne, Amalie Sophie Bekkevold." (Kilde: ukjent) Naturen Wergeland hadde et så intenst forhold til naturen at det nærmet seg panteisme. Det sier seg selv at naturen da framstår som den andre helt sentrale inspirasjonskilden hans. Denne jakten på det guddommelige i naturen gjennomsyrer hele diktningen til Wergeland. Naturen beruser ham og får ham til å glemme alt som i øyeblikket måtte være tungt og trist. ------------------------------------------------------------------------------------------------ "En vårnat" og "Til foråret" er to dikt som hver for seg uttrykker en følelse. I "En vårnat" bruker Welhaven. Diktene er ellers utformet ganske så forskjellig med hensyn til litterære virkemidler, noe som jeg kommer tilbake til senere. Først vil jeg ta for meg begge diktene hver for seg, deretter vil jeg prøve å plassere disse litteraturhistorisk, for så å prøve å sammenligne dem. Jeg vil prøve ut fra diktene å si noe om periodene de er hentet fra og også påpeke forskjeller og likheter mellom disse. "En vårnat" av Johan Sebastian Welhaven uttrykker som sagt en følelse. Vårnatten står sentralt som "det perfekte bilde" på naturen, og følelsen av at denne perfekte naturen gir svaret på alle dine spørsmål og lindrer smerten sinnet ditt er påført, er det man sitter igjen med etter å ha lest diktet. Det er også underforstått at naturen vekker gode minner fra en bedre tid ("gjenskin af fagrere dage"). Komposisjonen i diktet er veldig gjennomført med fast enderim og et veldig flytende og rytmisk språk. Dette gjør at selve følelsen som uttrykkes i diktet og måten denne uttrykkes på sammen gir en utrolig følelse av harmoni. Diktet er delt inn i 5 vers, der de tre siste er veldig like i oppbygningen med 7 linjer per vers og en veldig lik rytme. De to første derimot skiller seg litt ut, men allikevel sitter en igjen med helhetsinntrykket at det hele er veldig gjennomført. Første og tredje vers inneholder rene naturbeskrivelser om vårnatten - "Vårnatten stille og sval favner den slumrende dal." Her får Welhaven fram den vakre naturen i all sin prakt, men samtidig gir beskrivelsen av naturen i tillegg til andre vers en overnaturlig undertone. I andre vers trekker Welhaven frem alvene, som er en del av den overtroiske nordiske folketroen. I tillegg gir han en del sammenligninger gjennom hele diktet som gir selve naturen et mer "levende" preg. F.eks. "den slumrende dal", "elvene nynne", "skyene svæve som svaner", "blide stråler", "fromme skyer". Disse personifiseringene av selve naturen gir en følelse av at naturen er mer enn det øyet kan se; det finnes mer i mellom himmel og jord enn man aner. De to siste versene kan man si går nettopp akkurat på dette. Her kommer Welhaven med en oppfordring om at når denne nydelig vårnatten blotter seg for deg, må du holde øynene åpne og ta i mot "al den herlighet, du aner". Da skal "mindernes scene" åpne seg og du skal se at naturen "bringe tilbake gjenskin af fagrere dage!". Da vil den også "lindre smerten i dit savn og i din klage". Altså: alene mens du sitter der og betrakter den herlige vårnatten, vil den gå inn i deg og gi deg minner om bedre tider og samtidig lindre ditt sinn. Naturen får en helbredende funksjon, men den gjør også at du på en måte henstiller deg til "en annen virkelighet" som ligger bortenfor vår fatteevne. Denne andre virkeligheten mener jeg står sentralt i diktet og gjennomsyrer framstillingen av naturen. Naturen blir på en måte opphøyet til noe mer enn den i utgangspunktet er og lengselen etter denne opphøyde naturen er sterk. Nå vil jeg prøve å trekke ut kjennetegnene i de to diktene og prøve å plassere disse litteraturhistorisk ved hjelp av disse. Hvis vi ser på Welhavens dikt "En vårnat" kan jeg oppsummere kjennetegnene jeg fant i dette diktet: - fast enderim, harmoni i diktet - det uttrykker en følelse - bruker naturen til å uttrykke denne følelsen - naturen får en overnaturlig, opphøyet verdi - det finns mer mellom himmel og jord enn øyet kan se - naturen henstiller deg til "en annen virkelighet" - lengselen etter denne andre virkeligheten (harmonien) sentral Henrik Wergeland: "Til Foråret" I "Til Foråret" ber Henrik Wergeland våren om å redde han, og vi kan tolke det som et ønske om å redde han fra døden. Det er en nærliggende gjetting ettersom Wergeland lå på dødsleiet da diktet ble skrevet. Hele diktet er bygd opp rundt kjærligheten hans til våren og frykten for å dø. Den første strofen henvender seg direkte til våren som en helhet, og den høres ut som en kjærlighetserklæring. I den tiende strofen ser vi igjen en kjærlighetserklæring, men denne gangen er det ikke til våren som en helhet, men til et gammelt lønntre. Kjærlighetserklæringene kan forklares ved at Wergeland vil overbevise våren om at han har elsket den så høyt at han fortjener å bli reddet av den. Når vi ser på diktet som en helhet, ser vi en del ting som er typisk for Wergeland sin dikting. Han eksperimenterte både når det gjaldt form og innhold, og tok i bruk forskjellige strofemønster. Rim og rytme hadde aldri noen viktig plass i Henrik Wergeland sin dikting, verken i diktene hans eller i noen av de andre sjangrene han brukte. I "Til Foråret" har han delt diktet inn i 12 strofer, men hver av disse strofene har sine særpreg. Det er ikke noen rim i diktet, men en kan likevel finne fram til en viss rytme. Et av virkemidlene for å skape denne følelsen hos leserne, er gjentaking. Ordet "Vidn" brukes hyppig gjennom diktet, og da særlig i første setning i strofene det gjelder. Ordet blir gjentatt til sammen seks ganger. Et annet kjennetegn på Wergeland sin dikting er den spesielle bildebruken. Han bruker ofte metaforer. Han sier en ting og mener noe annet, og leseren skal forstå den egentlige betydningen. I strofe nummer tre bruker han metafor om anemonene når han kaller de for "årets pryd". Og i neste strofe omtaler han anemonene som "Forårets datter", og det er også bare en omskriving som symboliserer noe dypere. Det sier noe om hvordan Wergeland oppfatter anemonene sin plass hos våren. Det er også mulig å se en sammenheng mellom komposisjonen i diktet, innholdet i diktet, og hvordan dikteren sitt liv var da "Til Foråret" vart skrive. Diktet har en rolig start, for så å bygge seg opp etter hvert. Slutten er dramatisk og desperat, Wergeland sitt rop om hjelp ble klarere og klarere. Dette kan bli sett på i sammenheng med sykdommen hans, og hvordan den utviklet seg. Diktet er også fullt av besjeling og sammenligninger, som i den andre og den tredje strofen. Her blir det første graset som kommer om våren sammenliknet med en smaragd, og rosene sammenlignes med prinsesser. I den fjerde strofen finner vi en mer indirekte sammenligning, hvor de vakre anemonene settes opp mot den forakten løvetanna og leirfivelen, som er ugress. I den neste strofen sammenlignes svalen med et hjemmekommet tapt barn. Ordene han sammenligner våren med, er ord som for de fleste av oss er veldig positive. Det vil si ord som prinsesser, guddom, perler og så videre. Vi forbinder disse orda med noe fint og vakkert, og forstår dermed at Wergeland har et slikt bilde av våren. - han dikter helt ubundet av tradisjonelle litterære regler - ofte skriver han i ei fri form - det uttrykker en følelse , bruker naturen til å uttrykke denne følelsen. - naturen får en overnaturlig, opphøyet verdi - det finns mer mellom himmel og jord enn øyet kan se - bildebruken er sentral. Gjennom den avslører han den åndelige virkelighet lengselen etter denne andre virkeligheten (harmonien) sentral - brukar sin dype kjærlighet og beundring som et verkemiddel for å få fram den dypere meiningen med diktet. Hvis jeg så skal sammenligne disse to diktene for å finne likhetstrekk, ser jeg med en gang at begge, som nevnt, beskriver en følelse og dermed er innenfor den romantiske tankegangen. Den romantiske tankegangen omfatter også naturen som noe positivt, noe som vi finner i både Wergeland og Welhaven’s dikt.I tillegg bruker de naturen og beskriver lengselen etter det uoppnåelige - typisk for romantikken. Wergeland derimot bruker følelsen, han bryter med Welhavens harmoni i oppbygningen, han dikter helt ubundet av tradisjonelle litterære regler. Dette skiller på en måte nyromantikken fra romantikken - selve utførelsen av diktet er fundamentalt annerledes. Men allikevel finnes det mellomting som befinner seg i grenselandet mellom disse forfatterne. Welhaven var på en måte veldig konservativ i sin uttrykksform, mens Wergeland derimot er veldig radikal. I grenselandet mellom disse finnes det nok flere forfattere som i ulik grad nærmer seg disse, men som jeg ser det, representerer disse to de to ytterliggående sidene av romantikken på 1800 tallet. En av de mest sammensatte litterære tidsepoker og åndsretninger gjennom tidene. ------------------------------------------------------------------------------------------------ Liksom Wergeland var også Welhaven prestesønn. Han vokste opp i Bergen, og det er lett å spore vestlandsnaturen i diktene hans. Etter avsluttet katedralskole studerte Welhaven teologi, og han prøvde seg som maler. På denne tiden sluttet han seg til den kretsen av unge menn som kom til å utgjøre 'Intelligenspartiet'. I 1840 ble Welhaven lektor i filosofi, og senere ble han tilsatt som professor. Allerede 60 år gammel måtte han trekke seg på grunn av skrantende helse. Han kunne da se tilbake på en meget omfattende nasjonalromantisk produksjon. Klassisist, nasjonalromantiker og erindringsdikter I hovedsak var Welhaven påvirket av tysk idealistisk filosofi. Som professor skrev han en stor avhandling om Ludvig Holberg og en annen om den danske forfatteren Johannes Ewald. Holberg er vår største klassisist, og Ewald introduserte romantisk diktning i Norge. Welhavens eget forfatterskap ble sterkt preget av nettopp disse to retningene, og det er dekkende å kalle ham både en romantiker og klassisist. Han krevde harmoni og klarhet i formen, og støttet seg på den måten til opplysningstidens klassiske krav. Innholdet i diktene var imidlertid utpreget romantiske. Påvirkning fra tysk og dansk litteratur gjorde Welhavens dikt utpreget nasjonalromantiske. I motsetning til Wergeland søkte Welhaven bakover i tiden etter inspirasjon fra folkekunsten og folketroen. Mystikken og forlokkelsen Welhaven fant i naturen og folkekunsten fylte diktene hans ('I Kivledal'). Welhaven ser tilbake på tidligere intense opplevelser for å hente inspirasjon. Disse opplevelsene har han 'modnet' og 'inderliggjort' i sine dikt, og dette gjør ham til en såkalt 'erindringsdikter'. Kjærligheten Begrepet 'erindringsdikter' kan vi også bruke om Welhaven som kjærlighetslyriker. I motsetning til Wergelands beskrivelser av ekstatiske kjærlighetsopplevelser, skuer Welhaven tilbake til den tapte kjærligheten med dyp vemod. Et forhold som må ha vært ganske så komplisert, var den nære kontakten mellom Camilla Wergeland (senere Collett), Henrik Wergelands søster, og Welhaven. "Midt i kampen mellom disse to sto Camilla Wergeland. På den ene siden hadde hun broren som hun var glad i og følte seg knyttet til, på den andre siden Welhaven som hun gjennom hele livet hadde sterke følelser for. Welhaven møtte Camilla i et selskap. Hun var vakker og spesiell, og Welhaven ble betatt av henne. De hadde hemmelige møter, og Camilla måtte skjule sine følelser så godt hun kunne på grunn av striden mellom broren og Welhaven. I perioder holdt Welhaven avstand, og det gjorde henne usikker. Var han ikke glad i henne eller skyldtes det broren? Dette ble en vanskelig tid for begge to, men særlig for Camilla som gjerne ville gifte seg med Welhaven. Etter fem år i usikkerhet skrev hun et ærlig brev til Welhaven. Svaret fra Welhaven var tåkete, og to år senere var forholdet definitivt slutt. Dette er en typisk historie fra romantikken, der de to ikke får hverandre til slutt. De hemmelige møter, lengtingen etter den uoppnåelige og ulykkelig kjærlighet var godt stoff for romantiske dikt. Welhaven skrev dikt om 'den han sitter og savner' og aldri fikk. 'Den' var nok Camilla, som mer enn gjerne ville hatt ham." Kilde! En annen kvinne som Welhaven var svært betatt av, var Ida Kjerulf. Hun ble imidlertid nektet av familien å innlate seg i noe forhold med Welhaven. Etter tre års avstandskjærlighet døde så Ida Kjerulf av tuberkulose. Det er følgelig ikke så rart at Welhavens kjærlighetsdikt er fylt av vemod og smerte... ------------------------------------------------------------------------------------------------ Den eneste egentlige romantikeren i Norge var Henrik Wergeland. Han så på seg selv som et individuelt, fritt geni. Da han døde i 1845, var romantikken i Norge for lengst glidd over i det vi kaller nasjonalromantikk. Nasjonalromantikken bygde i stor grad på de samme elementene som den egentlige romantikken, men la særlig vekt på 'folkesjelen'. Etter løsrivelsen fra Danmark og smaken vi hadde fått på selvstendighet ved Grunnloven av 1814 samt vårt eget norske Storting, oppsto det et behov for å skape et grunnlag for en ny norsk identitet, eller nasjonalfølelse. Denne perioden, som varte langt inn i 1900-tallet, blir ofte kalt 'nasjonsbyggingen'. Det var særlig språk og litteratur man ønsket å benytte som viktige byggeklosser i nasjonsbyggingsarbeidet. I utgangspunktet var det offisielle språket i landet dansk. Språkhistoriesiden gir deg mer informasjon om den språklige utviklingen. I litteraturen finner vi i økende grad innslag av stoff om den norske bondekulturen, folkediktningen og Norges norrøne storhetstid. Alt dette ble oppfattet som rotekte norsk, og det ble brukt for alt det var verdt i arbeidet med å glorifisere den norske samtiden og dermed gi nordmenn en nasjonalfølelse. For å nå dette målet reiste forskere omkring i landet og samlet inn språkprøver og folkediktning. Ivar Aasen konsentrerte seg om dialektprøver som skulle tjene som grunnlag for et nytt norsk språk. Magnus Brostrup Landstad, Peter Christian Asbjørnsen, Jørgen Moe og Ludvig M. Lindemann samlet inn folkeviser, eventyr, sagn og folkemelodier, og våre norske musikere, malere og forfattere kastet seg begjærlig over alt det innsamlede materialet og brukte det som grunnlag for kunsten sin. Johan Sebastian Welhaven er nok den mest kjente nasjonalromantikeren fra denne perioden, men også Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen skrev nasjonalromantisk de første 20 årene. På mange måter er nasjonalromantikken en retning som kombinerer de to romantikktypene vi har beskrevet, både den revolusjonære frigjøringsromantikken og den fortidsfokuserte romantikken, der folkets historie og gamle kultur blir trukket fram. Foruten i Tyskland, der retningen oppstod, blomstret nasjonalromantikken særlig i Øst-Europa og i Norden. Her er et interessant utdrag fra "Nasjonsbyggar eller sosial klatrar" av Cecilie Boge: "Nasjonalromantikken har også fått ein sentral plass i norsk litteraturhistorie. I motsetnad til i dei andre skandinaviske landa, blir nasjonalromantikken hos oss rekna som ein eigen litterær periode. Åra 1845 til 1850 er eit felles høgdepunkt for retninga både innan litteraturen og kunsten. Harald og Edvard Beyer seier i Norsk litteraturhistorie at 'I denne tid var svermeriet friskt og ekte. Ingen tvil, ingen påtvingende krav, ingen ironi hadde ennå fått tid til å øve sin gjerning.' (Beyer og Beyer 1996: 165). Forfattarane var opptatt av å idealisera og forenkla røynda. Orda som gjekk igjen var av typen 'lengsel – drøm – vemod – andakt – anelse – folkeånd' (Beyer og Beyer 1996: 165). Desse orda blei særleg brukt innan poesien, der det svært ofte var sinnsstemningar som blei skildra. Men sjølv om desse orda refererer til noko idealisert, finn ein, som nemnt ovanfor, også innslag av den poetiske realismen. I mange land var det mellom 1825 og 1850 ei vilje til å kopla eit idealistisk grunnsyn med ei meir naturtru oppfatning av røynda (Beyer og Beyer 1996: 123). Fordi nasjonalromantikken kom så seint til Noreg fekk vi eit liknande innslag av realisme i tekstane på same måte som vi til dømes ser det i den naturtru måten Tidemand skildra folkedraktene. Rundt 1830 skjedde det eit vendepunkt i norsk litteratur. For første gong såg ein konturane av ein norsk nasjonallitteratur som i løpet av 1800-talet skulle skilja seg frå den danske. Vi fekk dei første romanane og novellene der handlinga var lagt til eit norsk miljø. Samstundes endrar forfattarrolla seg ved at det å vera forfattar blei eit yrke i seg sjølv. Avstanden mellom forfattar og lesar auka, noko som gir seg utslag i at forfattarane i større grad vende seg til publikum gjennom forlag og bokhandlarar. Talet på lesarar auka, men framleis var det stort sett embetsstanden og borgarar som leste skjønnlitteratur. Lesing var noko særleg borgarlege kvinner gjorde – allmugen las for det meste religiøs litteratur. Sigurd A. Aarnes reknar Johan Sebastian Welhaven som den første forfattaren i Noreg som representerte denne profesjonaliserte forfattarrolla (1994: 213). Og nettopp Johan Sebastian Welhaven har skrive teksten til det første bildet i 1854-utgåva av Norske Folkelivsbilleder. Leiaren av Intelligensen hadde eit ønske om å bringa norsk litteratur opp på eit europeisk nivå ved å kopla det norske med eit klassisistisk grunnsyn. Han var "klassisist av form og romantiker av følelse", som Aarnes uttrykkjer det (1994: 232). Dette skal vi tydeleg sjå eksempel på i teksten hans seinare i oppgåva. Ei litterær retning som var meir eksplisitt nasjonal, var innsamlinga av eventyr, segn og folkeviser som føregjekk i denne perioden. Dette arbeidet var ikkje berre viktig for utviklinga av ein norsk nasjonallitteratur, men også for det norske skriftspråket. Dei mest kjende innsamlarane, Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, oppdaga at det danske språket ikkje strakk til når dei skulle skriva ned dei munnlege forteljingane. Løysinga var å blanda inn norsk setningsoppbygging og norske dialektord i bøkene dei gav ut. Dermed skilde ikkje berre handlinga seg frå den danske litteraturen, men også språket. Tønsberg visste å utnytta kompetansen til Asbjørnsen og Moe, og inviterte dei begge til å bidra med tekstar i Norske Folkelivsbilleder." Det kanskje mest kjente nasjonalromantiske verket i norsk malerkunst er 'Brudeferden i Hardanger' av Tidemann og Gude. Det presenterer en vill og majestetisk natur kombinert med en harmoni og idyll som neppe var det mest vanlige ved norske bondebryllup på midten av 1800-tallet. ------------------------------------------------------------------------------------------------------- 1814 TIL 1830 Svært få hadde noen følelse av at det var noen forskjell mellom norsk og dansk skriftspråk. For de fleste var idealet å skrive så godt dansk son mulig. Det kom stadig flere norvagismer inn i språket, noe som skapte en heftig strid mellom dansker og nordmenn (danskene fryktet særlig dreining mot svensk) og mellom nordmennene selv. Den striden som i disse årene allikevel skapte nest røre, var striden om navnet på språket. Skulle det hete dansk eller norsk ? SPRÅKHISTORIE 1814 - 1830 UTGANGSPUNKTET I 1814 TALEMÅLET: 1. GRUNNET PA BOKMÅLET (DANSKEN). BRUKT AV EMBETSMENN VED FORMELLE ANLEDNINGER 2. BLANDING AV BOKMÅL OG NORSK TALEMÅL (GEOGRAFISK BET.) BRUKT AV HØYERE SOSIALE SKIKT ALT ETTER ANLEDNING. "DANNET DAGLIGTALE" 3. REN DIALEKT - BRUKT AV FLERTALLET SKRIFTSPRÅKET: HELST SÅ RENT DANSK SOM MULIG. MAN BLE ADVART MOT BRUK AV PROVINSIALISMER (NORSKE ORD OG VENDINGER) KONKLUSJON: STOR FORSKJELL MELLOM SKRIFT OG TALE De politiske forholdene etter 1814 forårsaket en dyp skepsis mot enhver endring av språket i retning av svensk. Dette førte til en sterk samling om dansken, og til dels heftige angrep på folk som forsøkte å trekke inn norvagismer. I "FJELDEVENTYRET" fra 1824 lar Bjerregaard "fjeldpigen Aagot" bruke Gudbrandsdalsmål. I tillegg til dette har han og med andre lokale ord og uttrykk. Dette førte til målstrid mellom nordmenn og dansker. Fram mot 1830 dreide den nasjonale språkstriden seg primært om hva navnet på språket i Norge skulle være. Tidligere hadde svært få tatt anstøt av at språket her til lands ble kalt dansk. Den voksende nasjonalfølelsen etter 1814 førte imidlertid til et behov for et eget, nasjonalt språk. "Har et folk opphørt å være selvstendig, så bør det også oppgi sitt språk" ("Reden an die Deutsche Nation", Fichte) OPPSUMMERING AV SPRÅKSTRIDEN 1814 - 1830: 1. En strid om hva språket skulle kalles, ikke så mye om hvordan det skulle brukes. 2. Forsinket debatten om selve språket. Den blusser for alvor opp i 30-årene. 3. Resulterte i at også dansk/norsk skriftmål og "dannet dagligtale" (pkt. 1+2 ovenfor) fikk betegnelsen norsk må1. SPRÅKHISTORIEN ETTER 1830 KORT KONSENTRAT: VI FÅR EN DREINING AV MÅLSTRIDEN FRA Å VÆRE EN STRID OM SPRAKETS NAVN TIL Å BLI EN STRID OM SPRÅKETS INNHOLD. VI FÅR TO ULIKE SKRIFTSPRÅK I LANDET, DANSK-NORSK OG LANDSMÅL. STRIDEN MELLOM DISSE OM HVILKET SOM SKAL BLI NORSK SKRIFTMÅL, RASER FRAM TIL I DAG. 1830/40-ARENE "Språkprogrammenes, ideenes og ideologienes tid. Sist i perioden begynner dokumentasjonens tid, og vi får et omfattende innsamlingsarbeid innenfor folkeminne, språk, musikk, historie." (Vinje) VESENTLIGE NAVN I DEBATTEN: HIELM / P.A MUNCH / WERGELAND / DAA HIELM: Mannen bak tanken om et norsk skriftspråk bygd på bymål. Man må betrakte "Talesproget alene for Landets Sprog" - "dog egentlig Kjøpstedernes, i al Fald beriget og ordnet ved det i Virkeligheden lan fuldkomnere Bondesprog". Hielm anså ikke bymålene for å være dialekter på linje med talemålet i landdistriktene. Denne holdningen hadde også Aasen. Hielm ville bygge norsk skriftspråk på bymålet. Aasen hadde derimot landdistriktenes målføre som utgangspunkt for sitt norske skriftspråk. HIELM = NORMERINGSFORSLAG NR 1 P.A. MUNCH: Folket skulle læres opp i "vort Oldsprog" (gammelnorsk). Deretter skulle den norske dialekt som sto det "Oldnorske" nærmest, tjene som utgangspunkt for dannelsen av et nytt norsk skriftspråk. P.A. Munch ble kalt "maaltankens fader", da han var den første som bidro med en skriftlig plan for et selvstendig nasjonalmål grunnlagt på norsk. P.A MUNCH = NORMERINGSFORSLAG NR. 2 (Etymologisk tilnærmingsmetode) WERGELAND: Mannen bak tanken om en fornorskning av det danske skriftspråket. Henrik Wergeland ville gradvis fornorske språket ved kontinuerlig å tilføre det særnorske ord, uttrykk og syntaks.. På det viset ville det fremkomme et selvstendig norsk skriftspråk "før Aarhudredet nedrødmer". Wergeland grunngav tre hovedårsaker for hvorfor man burde arbeide for et selvstendig norsk skriftspråk 1. NASJONALISME (Et fritt folk måtte ha et selvstendig språk) 2. SPRAK/STIL (Mer naturlig for folk å uttrykke seg på eget språk) 3. DEMOKRATI (Lettere for folk flest å lære å lese og skrive norsk) WERGELAND = NORMERINGSFORSLAG NR. 3 DAA: Som Wergeland ønsket Daa en gradvis fornorskning. Han skiller seg fra Wergeland ved å ta utgangspunkt i "den dannede dagligtale" i stedet for folkemålet. Således kan Daa i større grad enn Wergeland betraktes som en forløper for Knud Knudsen. Daa hadde to hovedtanker som basis: 1. FORNORSKNING av abstrakte begrep 2. ORTOFONI (Få rettskrivningen i samsvar med uttalen) DAA =NORMERINGSFORSLAG NR. 4 FORNORSKNING AV LITTERATUREN: "NORSKE SAGN" (Faye-1833) inneholdt mange særnorske språkelementer. Disse blir imidlertid behandlet som fremmedelementer og stilen generelt er svært lite folkelig. ASBJØRNSEN OG MOE utga sin første samling i 1841. Eventyrsamlingene fikk mye å si for norsk språk. Ortografi og bøyning = Danskdominert Ordtilfang = I stor grad særnorsk (vanligvis dansk skrivemåte) Rene norske ord framsto i norsk form Syntaks = I stor grad særnorske trekk (f.eks. dobbelt bestemmelse + etterstilling av eiendomspronomenet) FOLKEVISENE = Beholdt i stor grad sin opprinnelige form (dialekt noe som gjorde visene tungt tilgjengelig for folk. Første del av perioden domineres av en generell prinsippdebatt. Den andre delen preges av dokumentasjon - Folkeeventyr, sagaoversettelser folkeviser, etc. I den aller siste delen av perioden er Aasen i gang med sitt arbeid. De neste 50 årene bringer praktiske resultater ut av teoriene.